Trenger detektivforskere
Professor og instituttbestyrer Torleiv O. Rognum ved Rettsmedisinsk institutt ledet det rettsmedisinske arbeidet etter Åsta-ulykken. I dette tilfellet kunne man gjøre nytte av flere metoder samtidig. En storstilt, tverrfaglig innsats førte til raske resultater.
– Strategien var å begynne med spordiagnostikk til DNA-analyser parallelt med tannlegemetoder og kriminaltekniske undersøkelser. Dette viste seg å være uhyre effektivt for å få en hurtig identifisering. Fordelen med en slik fremgangsmåte er at når sikker identifisering er oppnådd med en metode, kan man avslutte arbeidet med de andre metodene. En tilsvarende rettsmedisinsk plan ble brukt etter togkatastrofen i Hannover i 1998, der 102 mennesker omkom da toget sporet av, forteller Rognum.
Som rettsmedisiner imøteser han de enorme diagnostiske mulighetene DNA-teknologien gir, samtidig som han advarer mot å kaste de gamle metodene over bord: – Dagens DNA-profiler er effektive, men svært ressurskrevende. Derimot er de tradisjonelle odontologiske metodene ofte raskere, forutsatt at ante mortem-opplysninger finnes. Det viktigste er å se helheten i arbeidet, jobbe tverrfaglig og kombinere flere metoder for å unngå forsinkelser, sier han.
I en lederartikkel i dette nummer av Tidsskriftet (6) understreker Torleiv O. Rognum at rettsmedisinen er et tverrfaglig felt, der metoder og resultater avhenger av flere profesjonsgruppers forskningsinnsats.
– Dersom rettsmedisineren ønsker å være detektiv, synes jeg at denne lidenskapen bør komme til uttrykk i forskning og fagutvikling. I retten, derimot, er rollen forbundet med distanse og nøytralitet, sier han.
Fakta
Hva er en DNA-profil?
En DNA-profil (figur 4 side 3821 er en grafisk og en digital fremstilling av DNA-sekvenser som er så karakteristiske at sannsynligheten for at to ubeslektede personer har samme profil er svært liten. Innen rettsgenetikken blir DNA-profiler brukt til undersøkelser av biologiske spor, identifisering av døde og slektsskapsundersøkelser (for eksempel farskapssaker).
Slike DNA-analyser er rettet mot de partiene av DNA-molekylet som ikke representerer gener, og som utgjør minst halvparten av genomet. Mest brukt er såkalt repetitivt DNA, dvs. områder der korte eller lengre nukleotidsekvenser er gjentatt etter hverandre mange ganger (tandemrepetert). Slike områder viser stor grad av individuelle forskjeller ved at antall repetisjoner i et gitt parti er ulikt fra individ til individ.
Siden rettsgenetiske DNA-profiler er laget fra de ikke-kodende delene av DNA, avdekker profilene ikke noe genetisk informasjon om en person, så som biologiske egenskaper eller sykdomsdisposisjoner. De første DNA-profilene ble utviklet i 1980-årene ved en metode kalt for «DNA fingerprinting». I dag utgjør PCR-teknikk, som tillater nærmest ubegrenset oppformering av DNA-fragmenter, basis for de fleste DNA-analyser innen rettsgenetikk.