Vær en medvandrer
Juryen bak Karl Evang-prisen begrunner pristildelingen med at Steinar Ekvik har gjort en innsats på et forsømt og vanskelig område. Selv sier han at han prøver å høyne bevisstheten og respekten for det mennesker i sorg er i gjennom, slik at andre kan våge å møte dem på en måte som harmonerer med det de opplever.
– Når vi trøster, kan vi lett henfalle til å bagatellisere det den andre opplever. Vi sier ting som «det er livets gang» eller forteller om andre som har opplevd et tap. Da gir vi ikke nok rom for at den sørgende kan «lande» med sin smerte hos oss.
– Hvordan kan man være et medmenneske for en som har lidt tap?
– Man kan være en medvandrer som den sørgende kan gå sammen med. Man kan være tilgjengelig, tilby tid og nærvær og la den sørgende bruke nærværet til det han eller hun kjenner som godt.
Steinar Ekvik fremhever at alle, uansett alder, trenger å være hovedperson i sorgen, det vil si at omgivelsene ser på tapet som ditt tap.
– Det glemmer vi ofte, særlig når det gjelder barn. De blir gjerne hjelpere, muntrasjonsråd og så videre. Om man er 4, 14, 40 eller 70 år trenger man å bli sett og inkludert når man lider tap. Barn blir ofte undervurdert for lav alder og utsatt for misforstått skjerming og skånsel, ikke minst fra besteforeldres side, forteller Ekvik.
– Å miste en man er glad i er en uunngåelig og naturlig del av livet. Hvorfor er sorgarbeid da et så forsømt og vanskelig tema?
– Jeg tror det er så enkelt som at vi holder oss unna det vi frykter. Det å miste hverandre er den aller største trussel for oss, og vi skyver det vekk. Man skal selvsagt ikke ta bekymringer på forskudd, men heller ikke fornekte et tap så mye at man står uten beredskap når det kommer, svarer Ekvik.
Det skal være usagt om tidligere generasjoner taklet sorg så mye bedre, men noen tradisjoner i forbindelse med tap av en kjær har gått tapt.
– Vi har sett en avritualisering i etterkrigstiden. Den kommer blant annet til uttrykk i form av at «begravelsen har funnet sted i stillhet» og «ingen kondolanser», mens man tidligere hadde tradisjon for å vise oppmerksomhet, inkludere og dele sorgen med andre i et nærmiljø. Jeg tror det er viktig at vi finner tilbake til noe av dette, i en form som er naturlig i dag. Vi ser allerede tendenser til at sorgarbeid ikke er like tabubelagt. Det er mer vanlig å ha barn med i begravelser igjen. I de fleste kommuner har man utarbeidet beredskapsplaner for barn og unge i sorg og krise. Vi har en annen holdning til å snakke om det som er truende, som for eksempel kreft, mener sykehuspresten.