Britisk eller internasjonalt?
Bortsett fra tema Pokémon, hva driver man med i en slik redaksjonskomité? Eller spurt på en annen måte, hvorfor gikk British Medical Journal for noen år siden til det skritt å etablere en internasjonal redaksjonskomité (3)? Den sterkeste europeiske konkurrenten, The Lancet , har det ikke. Kanskje fordi BMJ i stigende grad har erkjent at det er noe mer enn et fagtidsskrift for den britiske legeforeningen, BMA. Og at det i toppdivisjonen av tre – fire internasjonale medisinske tidsskrifter er skjerpet konkurranse om lesernes tid og penger og forfatternes følelse for hvor det ligger mest prestisje i å få sin forskning på trykk. Til dette trenger redaksjonsstaben også en internasjonal referansegruppe, et barometer for alt fra layout til faglig profil og publiseringsritualer. De trenger øyne som ser og ører som hører til sin internasjonale News-spalte. Og selvsagt til faglig referee-virksomhet, dette så tidkrevende arbeidet med gjennom-
gang og kritikk av
innsendte manuskripter, som på underlig vis fortsatt utgjør en verden av usynlig akademisk gratisarbeid.
Nesten gratis. For som lønn for strevet kan vi glede oss til den årlige samling i London i juni. I det ærverdige gamle møterommet oppe i fjerde etasje i BMA-hovedkvarteret i Tavistock Square (fig 1) ønsker Richard Smith hver gang velkommen til lange dagsordener. Etter presentasjoner følger den vanlige runden der hver og en lufter synspunkter på hva som er spesielt bra, hva som er ille, og hva som kan forbedres med BMJ . Gjengangeren på ille-siden er nekrologene. Mange av utlendingene synes ikke disse britiske dødsfallene har noe å gjøre i et internasjonalt fagtidsskrift. Og redaktøren er full av forståelse «the obituaries have caused me a lot of grief» – en masse sorg. Men han må bare beklage at hans britiske lesere er så opptatt av dem. Som innfødt synes han selv at nekrologer er fascinerende, men føyer til at det antakelig kunne blitt mer fart i sakene om man gjorde som gamle redaktør Fox i The Lancet hadde foreslått: Slutte å publisere nekrologer over kolleger som var døde, og heller publisere nekrologer over dem man ønsket var døde.
En annen klager over redaksjonens knappe og nøkterne stil i korrespondansen med forfattere. Og igjen er redaktøren klar over problemet, og medgir at det antakelig kjennes hyggeligere å bli avvist av The Lancet enn å bli akseptert av BMJ , « they are very nice with their rejections». Et punkt på dagsordenen er hva som skal til for å tiltrekke seg de beste forfatterne og de mest epokegjørende artiklene. Til det trengs det mer enn høflige brev. Selv om avslagsprosenten for innsendte manuskripter er omkring 90.
Her er vi allerede ved et nytt tilbakevendende dilemma. Skal BMJ være forskernes tidsskrift, eller klinikernes? Og nær forbundet med denne motsetningen, skal tidsskriftet henvende seg mest til spesialister og laboratoriefolk eller mest til allmennpraktikere? Ja takk, begge deler, hører vi rundt bordet. Men det advares mot å slippe taket i den profilen som gjør at BMJ gjennom alle år har hatt ord på seg for å være best av de internasjonale på medisin og helse satt inn i en sosial kontekst. I det minste sett med allmennmedisinske øyne (4). Bidrag fra norske allmennmedisinere har forresten ikke vært så sjeldne de senere årene, og ikke bare i korrespondansespalten.
Kjøreregler for internasjonal publisering får alltid stor oppmerksomhet. Hvor langt kan redaksjonen gå når det er mistanke om juks eller uhederlighet? Hvordan publisere dementier eller rette feil? Hva er kriterier for medforfatterskap? Den oppmerksomme leser vil ha sett at det nå alltid er fotnoter som angir hva den enkelte har bidratt med, og hvem som er garantist for hele artikkelen. Som resultat av disse diskusjonene trykkes det nå alltid også en fotnote som angir såkalt «conflict of interests», eller «competing interests» (5). Det er ikke forbudt å ha firmakontakter eller andre faglige bindinger i det felt man skriver om, men som redaktøren sier: « the readers would like to know». Saken står også på dagsordenen for redaksjonskomiteen i Tidsskrift for Den norske lægeforening . Spørsmålet er hvor langt man bør gå med slike faglige selvangivelser. Skal de begrenses til penger og økonomi? Og hvor går grensen for åpenbar inhabilitet?