Er det tradisjonell CME vi trenger?
Målet med kontinuerlig etterutdanning er å forbedre klinisk virksomhet. Men tradisjonell, formalisert CME har vist seg å være lite effektiv til dette formålet (2). Man bruker i dag heller begrepet Continuous professional development (CPD) om de prosesser som bidrar til kompetanseutviklingen. Tradisjonell CME må sees som ett av flere tiltak, der andre tiltak for eksempel kan være læring i praksis, besøk hos kollega eller i sykehus, registrering og kollegabasert drøfting av behandlingsresultater og deltakelse i kvalitetsforbedringsprosjekter.
CME er enkelt og billig, systemene er der, de er allment godkjent og de produserer tall, noe som myndigheter og andre som vil kikke profesjonene i kortene synes er greit å forholde seg til. Tradisjonell kontinuerlig etterutdanning er vanligvis lærer- og ikke deltakerstyrt. Evalueringen går på om undervisningen var god, ikke om den vil føre til endring og forbedring av daglig praksis. Men måten å gjennomføre kurs på kan forbedres med enkle midler. Evalueringen bør knyttes opp mot potensiell endring av egen klinisk virksomhet.
For å bevare tillit i befolkningen og beholde nødvendig profesjonell styring over vår etterutdanning, er det nødvendig at leger dokumenterer virksomheten på en ryddig og hensiktsmessig måte og har god oversikt over resultater, komplikasjoner o.l. Derfor er det viktig at legene interesserer seg for kontinuerlig etterutdanning og selv utvikler et system for dette. Gjør vi ikke det, vil myndighetene gjøre jobben isteden.