Diskusjon
Det oppfattes som et paradoks at man ved alle legekontorene er fornøyd med tjenesten, samtidig som man de fleste steder har funnet det nødvendig å etablere til dels omfattende lokale kontrollrutiner for å hindre datatap. Det kan tyde på at spørreundersøkelsen ikke var godt nok utformet, men det er mer sannsynlig at man ved legekontorene oppfatter tjenesten som en virkelig kvalitetsforbedring i forhold til ikke å ha noen elektronisk meldingsformidling i det hele tatt. De rutinene som eksisterte tidligere, oftest med manuell innføring av laboratoriedata enten på egne laboratorieark eller i elektronisk journalsystem, var arbeidskrevende og utsatt for risiko for feilføring. Det er vel dokumentert at denne type rutinearbeid, uten noen rimelighetskontroll av data, er utsatt for menneskelige feil (5), slik at kvaliteten på det utførte arbeidet er sterkt personavhengig.
Tapet av data som er påvist, skjer til tross for at alle meldingene også sendes separat som offisielle svarbrev. Det er ikke store tall, men de er store nok til at de rettferdiggjør systematiske forbedringstiltak. Både vanlig god laboratoriepraksis og retningslinjer om informasjonssikkerhet fra Datatilsynet (6) tilsier at manglende avviksbehandling og tap av data i slike sammenhenger ikke kan aksepteres.
En nyttig gjennomgang av en del av problemstillingen rundt feil i helsevesenet er gitt av Leape (7), som hevder at helsevesenet i for stor grad har tilrettelagt sine rutiner uten å ta hensyn til at personell gjør feil eller at det kan oppstå teknisk systemsvikt. Helsevesenet må i større grad enn tilfellet er nå legge til rette for at feil oppdages og korrigeres før de får konsekvenser for brukerne av tjenestene. Hvis vi vurderer resultatene i undersøkelsen ut fra et slikt synspunkt, så er det åpenbart at kontrollmekanismene for å oppdage avvik er for dårlige. Ved legekontorene oppdager man bare to tredeler av alle avvik, på tross av en etter eget utsagn massiv ressursinnsats. Dette må nok bety at en forbedring best kan skje ved at det manuelle kontrollarbeidet som i dag foregår, skiftes ut med et databasert opplegg der legen lettvint kan kontrollere at rekvirerte prøvesvar returneres. Dette er mulig med de nåværende journalsystemløsningene hvis legene rekvirerer prøver i journalsystemet og ikke benytter ferdigtrykte skjemaer som avkrysses. En slik bruk av journalsystemet er i drift ved noen legekontorer i Oslo og i Hordaland og er et vilkår for å ta i bruk andre rekvireringsløsninger, som EDI eller strekkodebaserte løsninger. I tillegg ville denne rutinen gjøre det mulig på en sikker måte å fange opp tap av data pga. svikt i datakommunikasjonsrutinene, noe som er vanskelig med det nåværende opplegget. Et viktig tilleggsargument er også at slike rutiner vil dokumentere legens rekvirering dersom det oppstår situasjoner der sporbarhet er viktig.
En annen mekanisme som bør endres etter de samme retningslinjene, er å gjøre innleggingsrutinen i Infodoc mer feiltolerant. Ved legekontorene er man heller ikke flinke til å melde avvik til laboratoriene, slik at feil kan rettes opp. Dette kan også klart forbedres med mer tydelige feilmeldinger.
Forebygging av feil er minst like viktig. Undersøkelsen viser at særlig rutinene for koblingsnummeret bør forbedres. Et viktig tiltak hadde vært å gjøre koblingsnummeret overflødig, ved at legekontorene hadde fått adgang til offisiell dokumentasjon av pasientenes fødselsnummer. Dette har til nå vært et problem, siden lov om folkeregistrering (8) er svært streng. Problemet relatert til manglende fødselsnummer vil øke etter hvert som nye elektroniske meldinger tas i bruk, for eksempel epikriser, resepter og røntgenbeskrivelser. Sannsynligvis vil problemet langt på vei forsvinne ved innføring av ordningen med fastlege, siden myndighetene da vil måtte identifisere de tildelte pasientene ved hjelp av data fra folkeregisteret.
Denne undersøkelsen omhandler data fra to laboratorier og en journalsystemleverandør. Det er så stor forskjell mellom de ulike norske laboratorienes og journalsystemleverandørenes rutiner at resultatene fra undersøkelsen ikke kan overføres direkte til andre. Laboratoriene har ulike rutiner på sentrale områder som pasient- og legeidentifikasjon, og de ulike journalsystemene har ulik praksis når det gjelder feilhåndtering. Summen av dette tilsier at kvaliteten nok også vil variere sterkt.
Sosial- og helsedepartementet har i sin handlingsplan Mer helse for hver bIT satt som mål at ”Innen utgangen av år 2000 skal elektronisk meldingsutveksling (EDI og epost) være hovedregelen og papirbasert overføring skal utgjøre unntakene, forbeholdt spesialforsendelser og pakkepost” (3). Denne undersøkelsen viser at det nok er et stykke igjen før disse ambisiøse målene kan virkeliggjøres. Det pågår imidlertid systematiske aktiviteter i flere miljøer i Norge, der Kompetansesenter for IT i helsevesenet (KITH) spiller en viktig rolle. For alle parter i helsevesenet ville det vært et betydelig fremskritt hvis dette målet ble nådd. De to laboratoriene som er med i denne undersøkelsen, vil for eksempel spare kostbare fortrykte rekvisisjonsblanketter og utsending av 300 000 svarbrev årlig bare til de nåværende brukerne av laboratorienes elektroniske tjenester. I tillegg kommer besparelser og økt sikkerhet på legekontorene ved at de slipper å håndtere og kontrollere denne mengden med svarbrev.