Utydelig spesialitet
– Samfunnsmedisinen vil da ikke forsvinne! Arne Johannesen plukker uanfektet opp tråden igjen etter at politiet har tatt sin hatt og gått. – Utfordringene på kommunalt nivå er store og mange, og etterspørselen etter samfunnsmedisinere er som sagt stor.
Det er bare så synd at legers higen etter samfunnsmedisinen ikke er like glødende. Samfunnsmedisin ble opprettet som spesialitet i Norge i 1984 og vokste en periode forholdsvis raskt. I dag er det 570 spesialister i samfunnsmedisin, men medlemstallet til OLL er synkende. Ifølge Johannesen går mange over i kurative stillinger, vekk fra byråkrati, vekk fra lokalpolitikere som ikke vet å verdsette deres kunnskap, vekk fra dårlig lønn og utmattende arbeidsmengde.
– Samfunnsmedisinen har vært skadelidende av flere årsaker, mener han og ramser opp: Lov om kommunehelsetjenesten som endret samfunnsmedisinens tilknytning og innflytelse uten å verdsette denne kompetansen i samme grad som kurativ helsetjeneste. Avlønning. Mangelfull kompetanse på kommunalt ledernivå som gjør at arbeidet som helsebyråkrat blir tungt. En sterk grad av individualisering i samfunnet.
– Spesialiteten er for bred og for utydelig i sin bredde, hevder Johannesen, og kan samtidig opplyse at OLL arbeider for å gjøre noe med det. – Vi lager en generalplan hvor vi blinker ut de viktigste kjerneområdene i samfunnsmedisinen. Epidemiologi, miljømedisin, organisering av helsetjenestene og forebyggende arbeid vil fortsatt være de fire viktigste søylene, men de vil kanskje betones ulikt og tilpasses dagen i dag. Det lyder som en floskel, men samfunnsmedisinen må være i tiden. Det nytter ikke å leve på gamle minner. Helsetjenestene må tilpasses de behov folk har, og da er samfunnsmedisinerne viktige premissleverandører. Vi må gå løs på de utfordringene som folkehelsen står overfor i dag, som for eksempel helseulikhet og helsen til rusmiddelmisbrukere.
– Så har kanskje Johnny Mjell og Bent Folkvord rett når de påstår at samfunnsmedisinere ikke har utmerket seg ved nytenkning (2)?
– Njaa. Hvis vi ser historisk på det, var det sentrale samfunnsmedisinere bak den nye given i folkehelsearbeidet som vi så på 1960–70-tallet, og vi var med på å starte Utposten. Men jeg er enig i at samfunnsmedisinen de to siste tiårene har vært for opptatt av hva som gikk tapt i reformen av kommunehelsetjenesten, svarer Johannesen.
Han ønsker ikke å svartmale situasjonen. En kartlegging knyttet til arbeidet med generalplanen i samfunnsmedisin, tyder på at en hard kjerne på 350 samfunnsmedisinere trives i faget og ønsker å bli der. Og han finner grunn til å minne om at også allmennmedisinen opplever sterk rekrutteringssvikt.