Konklusjon
Ut fra de refleksjoner som er gjort ovenfor, vil jeg hevde at strabismekirurgiens synlige resultater, nemlig rettstilling av øynene, har en egenkvalitet som går langt utover det kosmetiske, og som kommer i tillegg til de funksjonelle, sensoriske behandlingsmål. Vi bør derfor snarest komme bort fra en terminologi som omtaler strabismekirurgi som kosmetisk. Dette er viktig, ikke først og fremst av økonomiske eller forsikringsmessige hensyn. Viktig er det fordi pasientene oppfatter uttrykket ”kosmetisk operasjon” som et signal om at problemet egentlig er deres forfengelighet, og at vi som fagpersoner ikke anser inngrepet som nødvendig.
Samsynsproblemer av ulike slag tas ikke lenger bare hånd om av øyeleger. I økende grad engasjerer optikere seg i såkalte funksjonelle synsplager. Visse optikermiljøer har også anklaget øyelegene for kun å betrakte strabismebehandling som ”kosmetisk” i sine ambisjoner (9). En del av denne kritikken er nok berettiget, og noe av grunnen er etter min mening at øyeleger selv i altfor stor grad har brukt uttrykket ”kosmetisk” indikasjon. Uansett har dette bidratt til at betegnelsen har fått en ekstra negativ valør når det gjelder strabismekirurgi. I pasientinformasjon og i henvisningsskriv vil uttrykk som ”psykososial indikasjon” og ”forbedring av blikkontakt” fungere mye bedre kommunikasjonsmessig og dessuten faglig være langt mer dekkende.
Avslutningsvis kan det igjen passe å nevne Johann Friedrich Dieffenbach. At han som plastikkirurg også ble historien første strabismeoperatør, understreker at skjelekirurgien i sin natur er rekonstruktiv, både hva angår den sensoriske funksjon og den synlige rettstillingen av øynene.
Da Berlin-kirurgen Johann Friedrich Dieffenbach (1792 – 1847) (fig 1) i 1839 gjennomførte historiens første dokumenterte skjeleoperasjon på en sju år gammel gutt med infantil konvergent strabisme (1), hadde han nok kun ett behandlingsmål: Å stille øynene rett. Dette gjorde han ved å skjære over senen til musculus rectus medialis helt inne ved festet på øyeeplet. Dieffenbach, som er blitt kalt plastikkirurgiens far, visste nok lite om øyebevegelsenes fysiologi og enda mindre om binokulærfunksjonen. Operasjonen ble utført i en tid og i et kirurgisk miljø som var fascinert av nye ortopediske teknikker for rekonstruksjon. Eksempelvis var subkutan overskjæring av forkortede muskler og sener, bl.a. på klumpfot, anbefalte teknikker i en lærebok av Dieffenbachs venn, kirurgen og ortopeden Georg Friedrich Louis Stromeyer (2). Det var derfor naturlig å forsøke dette også på svære tilfeller av skjeling. Strabismekirurgien har utviklet seg betydelig siden den gang. Forståelsen av de grunnleggende prinsipper for øynenes bevegelser, fysiologisk optikk og binokulærfunksjonen utviklet seg i siste halvdel av det 19. århundre. Fra ortoptikkens fremvekst i de første tiår av 1900-tallet og frem til i dag har det i økende grad vært lagt funksjonelle behandlingsmål på strabismekirurgien. Man er ikke lenger bare opptatt av at en operasjon skal fjerne skjemmende skjeling, det skal også skje en bedring, og helst normalisering, av de sensoriske forhold – samsynet. Dette aspektet har gjort behandling av strabisme til en kompleks og utfordrende del av fagfeltet øyesykdommer, der både optikk, ortoptikk og kirurgi er integrerte deler av en totalbehandling.