Medisinsk skråsikkerhet
Edvin Schei og hans filosoferende kolleger, Guri Rørtveit, Ole Frithjof Norheim, Stefan Hjørleifsson og Dag Einar Lysebo, vil skråsikkerheten i tradisjonell medisin til livs. De ønsker større takhøyde og mer undring i medisinsk og helsefaglig hverdag, og vil sette lys på humanistiske aspekter ved medisinen, på selvrefleksjon og på sammenhenger. De mener det naturvitenskapelige bildet av mennesket er ufullstendig. Menneskets mangfold er grunntanken bak Filosofisk poliklinikk.
– Medisinsk kultur er gjennomsyret av aversjon mot usikkerhet. I den medisinske verden søker man mestring og kontroll, og angsten for å dumme seg ut er stor. En bivirkning av det er at vi hele tiden prøver å fjerne usikkerhet. I møte med pasienter har vi møtt vår egen inkompetanse i utallige nyanser. Legeutdanningen har satt oss i stand til å gjøre fornuftige undersøkelser og finne sykdom. Men slik kunnskap alene gjør oss ikke til gode leger for folk, sier Edvin Schei, og peker på at ikke all lidelse skyldes sykdom som lett kan repareres. – Utfordringen blir å møte medmennesker fylt av sterke og smertefulle følelser på en slik måte at møtet blir til hjelp. Det er betydningen av sykdom i forhold til identitet, selvrespekt, fremtid og så videre som er viktig for folk. Som lege må man spørre hva som er problemet med dette problemet, fortsetter han.
Edvin Schei kan ikke se at medisinstudiet lærer en å tenke igjennom hva lege-pasient-forholdet er.
– Medisinerutdanningen legger ikke vekt på selvransakelse, på åpenhet for egen feilbarlighet, på muligheten av at andre kan ha rett eller at andre med mindre makt enn deg vet noe som du ikke vet men burde ha visst. Gjennom studiet har vi lært at det vi nå gjør for pasienten, er nødvendig og tilstrekkelig. I stedet må vi tenke at det vi gjør er nødvendig men utilstrekkelig. Det er en erkjennelse av ydmykhet som bør være der, synes Schei.
– Hvordan kan man ta med seg innsikt fra Filosofisk poliklinikk til hverdagen som lege?
Edvin Schei svarer for seg selv, og mener forumets debatter har gjort ham til en bedre lege. – Jeg trives bedre med de «vanskelige» pasientene og har mer å by på når jeg ikke har noe å by på. Jeg klarer i større grad å gjøre meg selv tilgjengelig som et medmenneske, svarer han.