Ikke terapi
Utgangspunktet for prosjektet går tilbake til høsten 1995, da Edvard Myska, polsk teaterinstruktør med mange år bak seg som ansatt i psykiatrien, startet en teatergruppe ved Sinsen distriktspsykiatriske senter. Responsen var stor og Myska ønsket å utvide tilbudet. For halvannet år siden fikk han midler fra stiftelsen Helse- og rehabilitering, og dermed kunne også Grorud og Furuset distriktspsykiatriske sentre opprette teatergrupper. I dag er ca. 30 faste deltakere involvert i Vildenvei.
– Min tanke er at det er så mange ressurser blant mennesker med psykiske lidelser som aldri får komme til uttrykk. I teater trenger man alle slags talenter, fra dem som vil være skuespillere til dem som vil sy kostymer, lage rekvisitter eller stå for de mer tekniske sidene ved iscenesettingen. I teater er hver og en uunnværlig, vi trenger hverandre alle sammen, sier Myska.
Teatertilbudet går ikke inn som en del av behandlingen, men det fungerer indirekte som terapi, mener Edvard Myska. – Oppgaven ligger i å gjøre folk trygge nok til å tørre å stå på en scene. Vi har også hatt hell med å blande ansatte, pasienter og folk utenfra. Noen er veldig trygge på scenen og de gir andre noe å strekke seg etter. Jeg ønsker å få med flest mulig og har et ønske om å bygge ned barrierer, sier han.
Mellommenneskelige forhold er en fellesnevner for stykkene som Vildenvei-gruppene setter opp, og musikk er en viktig bestanddel i oppsettingene. Takket være et tett samarbeid med Solbu ettervernshjem, som har et rockeband som jobber etter samme modell som teatergruppene med brukere og ikke-brukere, kan teatergruppene i Vildenvei stille med egenkomponert musikk til stykkene.
– Mens teksten snakker til intellektet, snakker musikken direkte til folks følelser. Musikken skal utfylle og forsterke forestillingens idé og mål, mener Myska.