Frustrerende legeoppgave
Hans Magnus Solli er ikke det minste i tvil om at trygdelovgivningen skaper frustrasjon og vanskeligheter for leger. – Som trygdelege ser jeg det i legeerklæringer fra allmennmedisinere. Det står ofte eksplisitt i erklæringene fra legene, iblant er det nydelige refleksjoner over de vurderinger som er gjort, forteller Solli. – Man kan ikke ta bort det faktum at legen skal være velgjører for sine pasienter. Velgjørenhet kan imidlertid også være et problem når legen skjuler sine personlige normer og verdier i medisinsk-faglige termer, slik Lars Inge Terum & Trude B. Nergård har vist (6). Løsningen ligger kanskje ikke bare i en avklaring av etiske, faglige og juridiske grenser for trygdemedisin slik den nå utøves. Man må også erkjenne at det å være behandlende lege og samtidig sakkyndig i forhold til langtidsytelser kan være ganske uforenlig. Det betyr at selve rammene for den trygdemedisinske fagutøvelsen også bør tas opp til debatt, fortsetter han.
Men de trygdemedisinske oppgaver er ikke så vanskelige at legene bør få slippe dem. – Det er fint at leger er nødt til å ha plikter overfor samfunnet. Spørsmålet er hvordan trygdemedisinske oppgaver kan løses. Slik jeg ser det, er rehabilitering og attføring den egentlige oppgaven. Hvis legene visste at det fantes et godt opplegg for å få folk i gang igjen etter sykdom, ville den trygdemedisinske oppgaven være lettere, tror Solli.
– Hvilke råd vil du gi til leger for at de etiske dilemmaene i trygdemedisinen kan oppleves mindre belastende?
– Først at man holder seg til det man har lært i medisinstudiet: pasienthistorien, klinisk undersøkelse og å beskrive hva man finner. Dernest kan man gjerne gi uttrykk for sin oppfatning selv om den ikke er vitenskapelig fundert. Det gir et godt grunnlag for trygdekontoret å vurdere situasjonen for pasienten, men det kan godt hende at trygdekontoret er uenig, svarer Solli.