Dårlig rekruttering
At rettspsykiatrien har lidd under mangel på dynamikk og nyrekruttering, er ingen ny observasjon. I 1995 tok Randi Rosenqvist, leder for Den rettsmedisinske kommisjon, psykiatrisk gruppe, opp med Justisdepartementet at noen få eldre psykiatere med til dels liten kontakt med psykiatrien stod bak en tredel av sakkyndigerklæringene her i landet. Gjennomsnittsalderen var 64 år. Seks psykiatere utførte 36 % av de rettspsykiatriske oppdragene. De to eldste sakkyndige var eldre enn 75 år. – Dette gav grunnlag for bekymring for fremtidig rekruttering av sakkyndige, sier Rosenqvist.
Hun sier at situasjonen er blitt noe bedre, blant annet fordi salærsatsene er blitt konkurransedyktige, men rekrutteringen er stadig for dårlig. – Påtalemyndigheten vet ikke hvem de skal spørre og de som vil bidra, blir ikke spurt, sier Rosenquist. Hun er ikke minst opptatt av å rekruttere yngre psykiatere til rettspsykiatrien.
Feltet har vært dominert av et fåtall personer. Noen har hatt liten kontakt med moderne klinisk psykiatri. – Hvis man mangler kontakt med fagmiljøet og ikke er oppdatert innen psykiatri og har erfaring fra klinisk arbeid, øker sannsynligheten for at de observasjoner man gjør, ikke er riktige, sier Rosenquist. – Hvis vi kunne ha lagt forholdene til rette for at gode klinikere gjennomførte cirka fem sakkyndigerklæringer i året, ville vi ha oppnådd mye, mener hun.
Det produseres i øyeblikket drøyt 300 rettspsykiatriske sakkyndigerklæringer i året. Cirka en femdel konkluderer med at gjerningsmannen var sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Som leder for Den rettsmedisinske kommisjon, psykiatrisk gruppe, får Rosenqvist samtlige erklæringer til godkjenning. Hun sier at den vanligste svakheten er at vurderingskapitlet er knapt og forutsetter at man må være psykiater for å få utbytte av hele erklæringen.
– Hva blir den viktigste konsekvensen av at begrepet «mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner» blir tatt ut av straffeloven?
– Personlighetsdiagnostikk blir ikke lenger en forutsetning for å idømme særreaksjon. Rettssakkyndiges oppgave som en som skal forutsi faren for gjentakelse, blir dermed tonet ned. Det kan bli mer aktuelt med en risikovurdering der omfanget av tidligere voldshandlinger, arbeids- og familierelasjoner blir vurdert, sier hun.
Oppnevning av sakkyndige
– Når Forhørsretten beslutter at det skal utføres rettspsykiatrisk observasjon på anmodning fra påtalemyndighet eller forsvarer, utnevnes to sakkyndige. Minst én av dem skal være spesialist i psykiatri. Den andre kan være spesialist i klinisk psykologi eller assistentlege med minst 18 måneders psykiatritjeneste (2).
– I en vanlig rettspsykiatrisk observasjon skal det utredes om den siktede er strafferettslig tilregnelig eller om det er fare for gjentakelse. I den nye straffeloven § 44 er ordlyden: «Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs, straffes ikke. Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad.»
– Ved fare for gjentakelse på grunn av «mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner» , kan det være aktuelt å idømme særreaksjoner, som sikring, i tillegg til vanlig straff (straffelovens § 39). I de nye reglene om strafferettslig utilregnelighet og særreaksjoner, bortfaller denne formuleringen, og personlighetsdiagnostikk blir ikke lenger en forutsetning for å idømme særreaksjon.
– Medlemmene av Den rettsmedisinske kommisjon, som utnevnes av Justisdepartementet, har utviklet normer for utforming av rettspsykiatriske erklæringer i straffesaker. Her blir det blant annet anbefalt at hver av de to sakkyndige gjennomfører minimum to samtaler med siktede. På grunnlag av samtalene skrives så en klassisk psykiatrisk journal med avsnitt om familiær belastning, barndom, skolegang, utdanning og arbeidsliv etc.