Diskusjon
En svarprosent på 58 er ikke optimal, men vi mener den er akseptabel, tatt i betraktning at vi søker informasjon på et sensitivt område. I Norge er det vanlig med en svarprosent på 50 – 70 i postale undersøkelser (14). Data om religiøsiteten for de 76 som ikke svarte, er ukjent.
Alders- og kjønnsfordelingen skilte seg fra sammenliknbare studier i Norge hvor kreft og religiøsitet er blitt studert (4, 5). Pasientene i vår studie var betydelig yngre enn i Risberg og medarbeideres og Ringdals studier, og kvinneandelen var noe lavere (4, 5). Ettersom de fire studiene vi har benyttet spørsmål fra (4, 5, 14, 15) har noe forskjellig religionsbegrep, har vi fått mål på religiøsiteten som ikke uten videre er sammenliknbare. Pasientenes avkrysninger var ikke alltid logisk konsistente, det gjaldt både for utfyllingen av spørreskjemaet og for deres forhold til religiøsitet. At fire av de sju pasientene som sa at de ble mindre troende, i et annet spørsmål benektet at troen deres hadde endret seg, er eksempel på det første, og at fem ikke-religiøse (en ateist og fire agnostikere) ber og sju teister ikke gjør det, er eksempler på det siste.
Studien viser at mange pasienter endrer tro når de får kreft. Det er ikke andre enkeltbegivenheter i voksenlivet som i samme grad foranlediger trosmessig endring, kanskje med unntak av tap av nære pårørende (17). Risberg og medarbeidere fant at 24 % av pasientene i hans undersøkelse hadde endret tro (5). Det er viktig å presisere at trosendringene hos våre pasienter i all hovedsak skjer innen livssynet, det er svært liten bevegelse mellom livssyn. Det ser ut til at særlig teister endrer tro, de tenderer til å bli mer religiøse.
At folk ber, må sees på som et sikkert tegn på religiøsitet (3, 17). Bønn om helbredelse er en av de vanligste religiøse måter å mestre en sykdom på (17). I vår studie var det 58 pasienter (57 %) som hadde bedt om å bli friske. Religiøsiteten hos disse pasientene var altså ikke upåvirket av sykdomsopplevelsen, men reflekterte den. Korrigert for alder og kjønn bad våre pasienter mer enn normalbefolkningen. Det hadde vi forventet, ettersom de hadde vært alvorlig syke. I studien til Bøyum (14) oppgav 62 % av pasientene at de bad. At fem av våre ikke-religiøse pasienter hadde bedt om å bli friske, viser at religiøs atferd ikke alltid, og særlig ikke i krisesituasjoner, styres av den logisk-intellektuelle stillingstaken man har til religion.
Religiøs støtte er en viktig form for mestring av sykdom (17). Vel halvparten av våre pasienter, særlig mange teister, sa de hadde fått støtte av religiøs tro etter at de ble kreftsyke. Opplevelsen av støtte fra religiøs tro øker jo mer troende pasienten er. Denne støtte som pasientene opplever, viser at religiøsiteten og sykdomsopplevelsen er sammenvevd og bør møtes helhetlig av pasientenes hjelpere. E…n måte å hjelpe på, er sjelesorg.
Om lag halvparten av våre pasienter, spesielt mange teister, syntes ikke tilbudet om sjelesorg og prestetjeneste var tilfredsstillende under innleggelsen. Risberg og medarbeidere fant en tilsvarende andel (5), men spørsmålet kan ikke brukes til å avgjøre om pasientene var misfornøyde med den sjelesorg de faktisk fikk eller om de var misfornøyde fordi de ikke fikk noen sjelesorg. Økt tilgjengelighet av sjelesorg og prestetjenester bør uansett være i pasientenes interesse, særlig i teistenes, men også i andres, forutsatt at tjenesten kommer som et tilbud.
Ikke bare prester, også leger og annet helsepersonell er aktuelle samtalepartnere for pasienter som vil snakke med personalet om tro. Ueland (8) har vist at en sykepleier kan være en aktuell samtalepartner om tro, og hevder at pasientene trenger noen som kommer dem i møte når det gjelder å snakke om de åndelige og eksistensielle spørsmål. Norum & Risberg har vist at hvis onkologen spør «Har du en tro?», vil 18 av 20 pasienter med langtkommet kreft være interessert i å snakke med legen sin om dette (J. Norum, personlig meddelelse). Ettersom både leger, sykepleiere og annet helsepersonell er intendert livssynsnøytrale, mener vi at deres samtaletilbud vil være av interesse for pasienter med alle typer personlig tro.
Våre pasienter var mindre religiøse enn pasientene i Risberg og medarbeideres (5) og Ringdals (4) studier. På den annen side var våre pasienter mer lik gjennomsnittsbefolkningen i Norge hva religiøsitet angår enn det en vanlig pasientpopulasjon er (14, 17), men de var også yngre og hadde en gunstig kreftprognose.
Den kristne tro forutsetter et personlig gudsbegrep (18). Når om lag halvparten av våre pasienter trodde på en personlig gud og samtidig hadde et kristent livssyn, er det grunn til å hevde at denne gruppens tro i hovedsak er en kristen gudstro. Når om lag en firedel av pasientene var deister og trodde at det finnes en høyere makt av et eller annet slag, er dette en religiøsitet som ikke kan karakteriseres som kristen gudstro. Denne deismen hadde på den annen side ikke tilknytning til andre etablerte religioner.