Rettens bemerkninger
Retten tok bare stilling til hvem som hadde disposisjonsretten – ikke eiendomsretten – til forskningsmaterialet. Retten fant ingen lovbestemmelser som direkte regulerte spørsmålet om disposisjonsretten. Verken arbeidstakeroppfinnelsesloven, åndsverkloven, rettspraksis, avtaler eller generell praksis hadde relevans for spørsmålet. Retten fant derfor å måtte løse spørsmålet ut fra en samlet avveining.
Retten fant at hensynet til pasientene og sterke personvernhensyn måtte veie tungt. Hovedpoenget med kravet til pasientsamtykke er imidlertid å gi pasientene bestemmende innflytelse over hva materialet skal brukes til , snarere enn hvem som kan håndtere det. Retten kunne ikke se at de aktuelle pasientsamtykkene kan oppfattes som noen klar begrensning med hensyn til hvem som kan håndtere pasientenes biologiske materiale. Retten fant således at hensynet til pasientene ikke kunne løse tvisten, som dermed fremstod som en mer rendyrket interesseavveining mellom tvistepartene.
Retten la til grunn at prosjektene i det vesentlige måtte karakteriseres som forskningsvirksomhet. Retten fant ikke å kunne gi kommunen medhold på det grunnlag at materialet knytter seg til klinisk virksomhet ved sykehuset – 85 % av pasientene ble behandlet andre steder enn ved Ullevål sykehus – eller for øvrig var nødvendig for forsvarlig sykehusdrift.
Retten kom til at forskningen Leren utførte med prosjektene ble drevet som en del av hans betalte arbeid for Ullevål sykehus, men bemerket at arbeidsgivers rett til å høste fruktene av sine ansattes arbeid ikke er ubegrenset. Dette gjelder særlig arbeidsresultater av mer immateriell karakter. For forskningsprosjekter er det ikke grunnlag for å oppstille noen generell regel når det gjelder hvem – arbeidstaker eller arbeidsgiver – som skal ha rettigheter knyttet til prosjektet. Spørsmålet må bero på en konkret vurdering.
I den aktuelle saken var det Leren som på eget initiativ igangsatte forskningsprosjektene, var prosjektleder, definerte hva som skulle utforskes og stod for organiseringen og for kontakten med eksterne leger. Det var også Leren som søkte om ekstern støtte og som forvaltet midlene. Leren var å anse som den klart dominerende drivkraften bak prosjektene, heter det i dommen. Ullevål sykehus’ bidrag var knyttet til lokaler, utstyr, forbruksmateriell og personell, inkludert Lerens egen arbeidstid. Sykehuset var imidlertid på langt nær den eneste bidragsyter, ei heller den dominerende. Etter rettens vurdering ville det være lite heldig å foreta en deling av prøvematerialet på et slikt grunnlag. Leren hadde gitt uttrykk for en klar intensjon om å fullføre prosjektene – i motsetning til sykehuset.
Ut fra en samlet avveining av mange hensyn – hvorav ikke alle er nevnt her – der særlig Lerens sentrale rolle i prosjektene ble tillagt stor vekt, kom retten til at kommunen ikke gis medhold i sitt krav om tilbakelevering av blodprøvene og DNA-ekstraktene og dermed heller ikke av pasientopplysningene.
Leren ble frikjent for erstatningskravet for kostnader knyttet til ekstrahering av DNA. Det var ingen uenighet om at Leren ikke hadde rett til å fjerne de 191 syntetiserte primerne, og 187 av dem var levert tilbake. Erstatning ble tilkjent for de fire ureturnerte primerne, til sammen kr 12 464.
Saksomkostninger ble ikke tilkjent – med den begrunnelse at saken omhandlet tvilsomme spørsmål som ikke hadde noen sikker løsning ut fra lovgivning eller rettspraksis. Partene har to måneders ankefrist.