Funksjonærlegen
En funksjonærlegerolle er knyttet til i hvor stor grad privatlivet virker inn på de valg man gjør som lege.
– Med en funksjonærrolle får vi en forskyvning hvor legen «ofrer» pasienten til fordel for familien og veier pasientens behov opp mot familiens behov. Den tid og oppmerksomhet som legen har brukt på pasienten, blir redusert. Vinneren i denne rolleutviklingen er familien, pasienten er taperen. Pasienten vil i mindre grad enn før møte den samme legen i forbindelse med et behandlingsopplegg, slik at legens helhetsorientering av pasienten svekkes. Fastlegeordning og pasientansvarlig lege er en slags erkjennelse av at dette er kommet langt allerede, mener Olaf Aasland.
Jannecke Wiers-Jenssen synes det er uklart hvordan økt antall kvinnelige leger vil prege legerollen: – Vi er nødt til å forvente en endring fordi en del kvinner ikke ønsker å bruke hele livet sitt på legerollen. Men vi kan tenke oss at heller ikke menn på sikt vil akseptere dagens harde arbeidspress. Hvis mange nok setter seg på bakbeina, kan vi få et bemanningsproblem. Som funksjonær vil legers posisjon svekkes. Legers autoritet
er knyttet til at de arbeider mye. Hvis leger ønsker mer velordnet arbeidstid, er lavere status noe av prisen de må betale, mener
Wiers-Jenssen.
Både Aasland og Wiers-Jenssen tror likevel at pasienten bare må vike for familien inntil en viss grense, fordi det ligger en forpliktelse overfor pasienten i selve legeprofesjonen. – Til syvende og sist står pasienten øverst. Vi vet imidlertid ikke nok om det er ekte nestekjærlighet eller om det er frykt for ikke å gjøre godt nok arbeid som styrer dette, sier Aasland.
Wiers-Jenssen har liten tro på funksjonærlegen. – Medisin er et elitefag hvor studentene er ressurssterke, både sosialt og personlig, og de er innstilt på å yte ekstra, tror hun.