Artikkel
Sammendrag
Finansieringskrise i offentlig helsesektor er et internasjonalt problem. Et sentralt spørsmål er i hvilken gradoffentlig finansierte helsetjenester skal styres etter markedsprinsipper.
Det britiske helsevesenet har siden 1940-årene vært en viktig modell for andre lands offentlige helsevesener, blantannet det norske. Derfor vakte det stor interesse da Storbritannia i 1991 innførte et "indre marked" forhelsetjenester. Man forventet at markedsstyring i helsesektoren ville øke kostnadseffektiviteten, bedre kvaliteten påtjenestene og styrke pasientenes innflytelse. I den norske debatten har det vært hevdet at vi bør gå i retning av denbritiske modellen med mer markedsstyring til erstatning for politisk styring i helsevesenet.
Det har imidlertid vist seg at det indre marked i Storbritannia på mange måter har slått feil. Det er blitt merbyråkrati, større forskjeller i helsetilbudet, mindre vektlegging av forebyggende programmer og større misnøye blanthelsearbeidere og pasienter. Slik sett synes markedskreftene i helsevesenet ikke å ha fungert nyttemaksimerende.Storbritannia er nå i ferd med å forlate 1991-reformen. Ifølge den nyeste programerklæringen fra National HealthService skal det bærende prinsipp i helsevesenet igjen bli samarbeid i stedet for konkurranse. Det kan se ut som om mani Norge går i motsatt retning. Før man her åpner for ytterligere markedsstyring av helsevesenet, bør man nyttiggjøreseg den britiske erfaringen.