I begynnelsen av dette århundret var det mange i vårt land som aldri forlot det stedet de vokste opp. Så sent som i1960-årene var utenlandsreiser en sjeldenhet for de fleste nordmenn. Når Gardermoen hovedflyplass åpner 8. oktober1998, er det for så vidt et monument over overvinnelse av avstand, men også et minnesmerke over den gang man haddebedre tid. Flyet er et av hovedsymbolene på det effektive mennesket, og flyging har antatt epidemiske proporsjoner.Verdens flytrafikk ble fordoblet fra 1986 til 1996 (1), og antall avganger og landinger i Norge økte fra 413570 i 1973til 884731 i 1997 (2). Med slike dramatiske endringer i livsmønstre følger nye medisinske problemstillinger, illustrertved at det finnes et eget forum for reisemedisin i Norden (3). Åpningen av en ny, nasjonal hovedflyplass er enbegivenhet vi finner grunn til å markere også i Tidsskriftets spalter (4-10).
Kliniske problemer knyttet til flyging spenner fra trykkutlikningssmerter i ørene til alvorlig hypoksi (4). Mangeleger ser med ulyst på at de må trå til ved akutt behov for medisinsk kompetanse under reiser, både fordi de savnerakuttmedisinsk erfaring og fordi de er usikre på gjeldende ansvarsregler. Råd om håndtering av slike situasjoner gis idette nummer av Tidsskriftet (5). Ett viktig råd er at man, hvis det er mulig, bør opprette telefoniskstøtteforbindelse med eksperter, et tilbud som alt er etablert i Norge (11).
Det er svært liten risiko ved å fly. Behandling av flyskrekk ved å anvende en kognitiv tilnærming der man tarutgangspunkt i de lave risikotallene, er i dag ofte vellykket (6). De særskilt strenge krav til flygeres helse bidrartil den lave risikoen (7).
Utbyggingen av den nye storflyplassen har budt på store utfordringer for samfunnsmedisinen (8, 10). Ofte byggersamfunnsmedisinske vurderinger på et utilstrekkelig faktagrunnlag, noe som avspeiles i uenigheten mellom ulikeforvaltningsnivåer om støyforskrifter (8) og smitteverntiltak (8, 9). Rigide krav til dokumentasjon bør likevel neppefraholde leger fra å anvende føre-var-prinsippet når det er spørsmål om helsefare.
Legekontorene kan sees som stetoskoper på samfunnets brystkasse. Lenge før depressiv reaksjon ble en tillattdiagnose på avisenes førstesider har leger observert misforholdet mellom samfunnsrytme og enkeltmenneskets biologiskebehov. Men å dokumentere at de krav til ytelse per tidsenhet folk stilles overfor i dag er helsefiendtlige, kanvanskelig gjøres med kunnskapsbasert medisin.
Flyreiser i forbindelse med arbeid er for svært mange nærmest en dagligdags foreteelse, men dette forutsetter godhelse. Hva dette hastige livet skaper av uhelse, er i liten grad omtalt. Et unntak er jet lag, som rammer dem somkrysser tidssoner, særlig på vei østover. Dette moderne, fysiologisk begripbare fenomen viser seg bl.a. i form avtretthet, irritabilitet, konsentrasjons- og hukommelsesvansker, generell svakhet og svimmelhet (12). Skulle liknendesymptomer ramme en som hyppig reiser fra nord til sør i sin jobb, skyldes det kanskje heller hjemløshet eller ensomhet(13). At sikre sammenhenger mellom rastløst liv og funksjonshemmende symptomer ikke kan dokumenteres, betyr ikke at viikke bør rope et varsku når insidenskurvene stiger - slik det bl.a. kan avleses i det dramatisk økende forbruket avantidepressiver (14).
Som ledd i forebygging er leger aktører på to plan. I forhold til beslutningstakere i næringsliv og politikk bør vifortløpende rapportere om omfanget av lidelser som vi mener kan tilskrives for liten tid. På det personlige plan er vårutfordring å lære pasientene å stoppe opp for å lytte til årtuseners finstemte rytme i egne hjerteslag. Trolig må viselv først lære oss den øvelsen. Den krever aktiv og ubehagelig grensesetting, og at man trer ut av en offerrolle derandre, for eksempel politikere, gis skylden. Kanskje er det fordi legene selv har en intensjon om å rekke alt at de tyrtil reseptblokken når andre merker byrden av en akselererende klokke.
Pål Gulbrandsen