I dette nummer av Tidsskriftet omtales femurfrakturer hos barn fra to av våre store sykehus: Haukeland Sykehus ogRegionsykehuset i Trondheim (1, 2). Ved etterundersøkelse av et stort antall pasienter fant Nils Vetti og medarbeidereat insidensen er størst i tidlig barnealder med en ny økning hos gutter i tenårene (1). Dette kan forklares med atsmåbarn har relativt nedsatt beinstyrke i femur (3) og at trafikk- og idrettsulykker er viktige årsaker tillårbeinsbrudd.
Barn har raskere tilhelingstid og større evne til selvkorrigering av feilstillinger enn voksne. På den annen sidevil brudd hos barn kunne påvirke veksten over tid, noe man må ta hensyn til ved valg av behandlingsmetode. Den primæremålsetting ved behandlingen er å oppnå et varig funksjonelt godt resultat, dvs. at barnet kan gå og løpe normalt utensmerte og uten ryggplager. Det er av betydning at behandlingen er lite fysisk og psykisk traumatisk både for pasient ogpårørende. Behandlingen skal være praktisk gjennomførbar.
Det er bred enighet om at behandlingen må tilpasses alder, kroppsvekt, dislokasjon/stabilitet av fraktur ogeventuelle kombinerte skader. Ved distale, stabile frakturer kan gips benyttes. I Norge brukes fortsatt meststrekkbehandling: plasterstrekk for barn under to år og 90°/90° femurstrekk f.eks. på Webers strekkbord i aldersgruppen2-9 år. Strekkbehandling er lett å gjennomføre. Primærvakt foretar oppheng, og justeringer kan lett utføres førkonsolidering. Behandlingen gjøres skånsom ved at barnet ligger i avdelinger med leke- og skoletilbud. Hos eldre barnog ungdommer blir strekkbehandling nå gradvis erstattet med operative behandlingsmetoder. Ekstern fiksasjon er i løpetav de siste år blitt standardbehandlingen hos de eldste barna ved Ullevål sykehus og er spesielt anvendelig hos demultitraumatiserte. Margnagling brukes hos dem som nærmer seg voksen alder.
Ønsket om å redusere utgifter og varighet av sykehusopphold har ført til at bruk av hoftegips igjen har fått fleretilhengere (4). Mange er imidlertid skeptisk til langvarig hoftegips både pga. resultater og de praktiske ulemper.Kombinasjonsbehandling med kortvarig strekk etterfulgt av hoftegips kan være et brukbart kompromiss. Fleksibleintramedullære nagler har fått økende popularitet og kan brukes helt ned i fire års alder (5).
Dislokasjonsgrad før konsolidering bedømmes tradisjonelt med røntgen. Feilstillinger korrigeres ved strekkjusteringeller rereposisjon. Ultralydkontroll for bedømning av rotasjonsfeil brukes nå rutinemessig ved vår avdeling vedsuprakondylære humerusfrakturer, men er mindre egnet i behandlingsperioden ved femurfrakturer.
Det er spesielt lengdeforskjell (anisomeli) og i mindre grad rotasjonsfeil som har betydning for det funksjonelleresultatet (6, 7). Det er viktig at evalueringen skjer minst to år etter frakturtidspunkt da vekststimulering ogselvkorrigering tar tid (8). Vetti og medarbeidere (1) og Turid Nordbø og medarbeidere (2) etterundersøkte sinepasienter i gjennomsnitt ca. sju år etter skadetidspunkt. Så vel kliniske som røntgenologiske metoder ogultralydundersøkelse er brukt. Kliniske undersøkelser vil oftest kunne avdekke grovere feil som har praktisk betydning,mens ultralyddiagnostikk beskrevet av Terjesen og medarbeidere (9) vil være et godt alternativ.
Det kan konkluderes med at strekkbehandling fortsatt er en trygg og praktisk behandlingsmetode for lårbeinsbrudd hosbarn opptil 9-10 års alder. Hos eldre barn/ungdommer, ved åpne brudd og multitraumer bør man overveie operativemetoder.
Karl Olav Viddal