Spørsmålet om medikamentelt indusert abort som alternativ til det kirurgiske inngrep, bør settes på dagsordenenigjen. Populært snakkes det om "abortpille", som ikke må forveksles med "angrepille" som gjelder postkoitalantikonsepsjon, tidligere omtalt redaksjonelt i Tidsskriftet (1).
To ulike stoffer er effektive til medikamentelt indusert abort: antiprogesteronet mifepriston (RU 486) (2) ogmetotrexat, et cytostatikum (3). Da metotrexat vanligvis injiseres og er lite brukt, vil det ikke bli omtalt nærmereher. Mifepriston er et antiprogesteron med flere ulike virkninger, som for tiden utredes med tanke på prevensjon (noenfå dager i forbindelse med ovulasjon), nødprevensjon, fødselsinduksjon, behandling av menoragier og potensielt også somcancerbehandling.
Den viktigste, og til nå mest kontroversielle bruk, er imidlertid den medikamentelle svangerskapsavbrytelse.Virkningen og sikkerheten er utprøvd og dokumentert i en rekke kliniske undersøkelser, ikke minst i Frankrike, Sverigeog Storbritannia. Mifepriston gis i kombinasjon med et prostaglandinpreparat. Fra den opprinnelige beskrivelse ermetoden modifisert, for det første ved at mifepristondosen er redusert til en tredel (200 mg) (4) og for det andreved at det nå kombineres med et rimeligere og lettere tilgjengelig prostaglandin, misoprostol, som gis vaginalt (5, 6).Kostnadene er derved betydelig redusert. Metoden har en effektivitet på linje med den kirurgiske ved svangerskap opptil63 dager (ni uker, regnet fra siste menstruasjons første dag). Ulemper med den medikamentelle metoden er at blødningenhos de fleste varer noe lenger, men det samlede blodtapet er ikke større (7). Det er oftere smerter som krever sterkeanalgetika, og medikamentene kan gi gastrointestinale bivirkninger som diaré og kvalme.
Det er et godt prinsipp at kirurgi skal benyttes når konservative metoder svikter eller ikke kan brukes. Vedprovosert abort er dette snudd på hodet: Kirurgiske metoder brukes i dag til tross for at vi har medikamentelle metodersom er like sikre og effektive (8). Det viser seg at kvinnene opplever kirurgisk og medikamentell abortmetode somlikeverdige (9). At sterilitet og alvorlige akutte komplikasjoner knyttet til narkose og kirurgi forekommer sjelden, eringen trøst for dem som rammes.
Medikamentell abort er i bruk i Sverige, Frankrike, England og Kina. Basert på svenske erfaringer som passer med detsom ellers er rapportert, kan vi anta at inntil 70% av alle svangerskapsavbrudd kan skje medikamentelt (10). Totredeler av kvinner som har gjennomgått behandling med denne metoden, angir at de ville foretrekke medisinsk abortfremfor kirurgisk (11), mens 95% vil anbefale den til andre (12). På den annen side er de aller fleste som gjennomgårkirurgisk abort, også fornøyd med den metoden (13).
Hvis vi skal begynne å bruke medikamentelt indusert abort i Norge, som alternativ til det kirurgiske inngrepet, somvi mener det er god grunn til, bør metoden helst prøves ut i et kontrollert klinisk forsøk. Selv om de medisinskeforhold er godt utredet ved undersøkelser i andre land, er det ikke gitt at resultater når det gjelder psykologiske ogsosiale aspekter uten videre kan overføres på forholdene i Norge.
Den praktiske gjennomføringen er at kvinnen tar mifepriston i sykehusavdelingen under overvåking av helsepersonell.Deretter går hun hjem og møter på sykehuset etter 48 timer, der prostaglandin gis transvaginalt. Hun blir så isykehuset de nærmeste timene. I den tiden vil de fleste abortere og kan få analgetika. Siden reiser de hjem og bør såkontrolleres ved klinisk undersøkelse og eventuelt svangerskapstest etter ca. fire uker. Den fulle kontroll medmedikamenthåndtering vil således ligge til godkjent avdeling for utførelse av svangerskapsavbrudd. Slike avdelinger hargodt utviklede medikamentrutiner, for eksempel for A-preparater. Frykten for at abortmedikamentet kan komme på avveie,virker overdrevet.
De øvrige rutiner blir uforandret, det vil si at kvinnen på forhånd skal undersøkes og kan diskutere sin situasjonmed primærlegen som så må henvise videre til den gynekologiske avdeling der hun får ytterligere informasjon ogforundersøkelse. Hvis hun henvender seg direkte til sykehuset, vil all informasjon bli gitt på poliklinikken der.
Hvis vi forutsetter at prøveperioden er avsluttet, og at resultatene gir grunn til å anbefale medikamentell abortsom alternativ, kan kvinnen få full informasjon og deretter velge selv.
Den politiske debatten knyttet til medikamentelt indusert abort har i Norge, som mange andre land, stadig blussetopp. Emosjonene og standpunktene er gjerne sterke, men felles er at de færreste som uttaler seg vet hva metodenegentlig innebærer. Argumentasjonen er helst en forlengelse av debatten om hvorvidt vi skal ha selvbestemt abort. Deter feil debatt! Problemstillingen er i dette tilfellet hvorvidt svangerskapsavbruddet skal skje ved den ene eller denandre metoden. I 1989 var det fremmet forslag i Stortinget om å innføre forbud mot medikamentelt indusert abort (14).Dette forslaget falt fordi flertallet ikke kunne se at det var tungtveiende grunner til å forby utprøvning eller brukav slike metoder. Vi kan derfor ikke se noe legalt hinder for bruken i Norge. Basert på gjeldende EØS/EU-regler formedikamenthåndtering skal det ikke være nødvendig med separat registrering i Norge for at et legemiddel skal blitilgjengelig. De viktigste motargumentene er at abortinngrepet "privatiseres", videre at medikamentet kan komme ut avkontroll og derved misbrukes, kanskje at "abort brukes som prevensjon". Nordiske erfaringer tyder imidlertid ikke på atdette vil skje. Sverige der man har hatt metoden i bruk i flere år, har hatt tilnærmet samme reduksjon i aborttallene iperioden 1991-94 som Danmark, Finland og Norge som ikke har hatt metoden i bruk. Island som heller ikke har bruktmedikamentelt indusert abort, har imidlertid hatt en økning av abortene i samme tidsrom (15).
Etisk sett mener vi at abortinngrepene må gjøres på den enkleste og mest skånsomme kjente metode. Hensynet tilkvinnene som gjennomgår abortinngrepene, særlig unge uten barn som har høyere risiko for komplikasjoner, må veietyngst. Det kan også virke mindre stigmatiserende å slippe sykehusinnleggelse, selv om de fleste allerede i dag kun erdagpasienter.
Dessuten kan ressurser frigjøres til beste for andre kvinner som venter i operasjonskøer. Vi bør også arbeide videremed dette medikamentet slik at det kan tas i bruk i u-land med dårlig sykehus/legetilbud. Professor Reynir Geirsson iReykjavik går så langt i en lederartikkel som å kalle den politiske motstanden mot mifepriston "a wrong againsthumanity" (16).
Tiden er moden for at medikamentelle abortmetoder blir tatt i bruk. Makelighetshensyn og frykt for høy temperatur idebatten bør ikke lenger forsinke medisinske fremskritt. Medikamentelt fremkalt abort er et fullgodt alternativ ettervanlige kriterier for medisinsk teknologi: det er skånsomt, har få alvorlige bivirkninger, er mindre ressurskrevende ogakseptabelt for de fleste kvinner som har erfaring med metoden. Hvorfor er ikke metoden i bruk for lengst også hososs?
Utfordringen er å informere bredt om hva dette egentlig dreier seg om overfor kvinner, medier og særligpolitikere.
Ole-Erik Iversen
Per Bergsjø