Åpenhet og tillit mellom lege og pasient er en grunnleggende forutsetning for å kunne gi god og forsvarliglegehjelp. Det nødvendige tillitsforhold kan bare oppnås dersom pasienten kan føle seg trygg på at de opplysningerlegen får, ikke bringes videre uten at pasienten har kontroll over det.
De av oss som har vært spart for alvorlige sykdommer og helseplager, og som derfor bare sporadisk har hatt behov forhjelp fra helsetjenesten, har kanskje ikke følt det som noen stor belastning å gi legen opplysninger om oss selv og åvite at opplysningene blir samlet i legens journal. Allikevel setter vi pris på, og tar som en selvfølge, at ikkeuvedkommende får tilgang til opplysningene. Opplysningene er en del av oss. De tilhører vår private sfære.
Mange mennesker er avhengig av hyppig og omfattende kontakt med helsetjenesten. For å få hjelp mot sin sykdom kommerde i en situasjon hvor de må utlevere opplysninger om sine mest private og personlige forhold. Vi hører ofte atmennesker som er i denne situasjonen, føler seg endevendt, og at den private sfæren er utslettet. Det er viktig at manhar denne dimensjonen som bakteppe når betydningen av taushetsplikten diskuteres.
I dette nummer av Tidsskriftet er det tre viktige innlegg om taushetsplikt. Aslak Syse redegjør for det lovmessigegrunnlag (1), Jan Petter Blomhoff drøfter forutsetninger for at pasientopplysninger skal kunne gis tilforsikringsselskaper (2), og Knut Rasmussen tar, ut fra et legeetisk perspektiv, opp spørsmålet om taushetsplikten ertruet (3).
Statens helsetilsyn har både som tilsynsmyndighet og som "forvalter" av helselovgivningen erfaringer på detteområdet som gir grunnlag for refleksjoner. Vi opplever at taushetspliktstenkningen er grunnfestet blant norske leger ogi helsetjenesten for øvrig. Sterke tradisjoner som går helt tilbake til antikken gjør at legene betraktertaushetsplikten som en absolutt og grunnleggende forutsetning for legegjerningen.
Dette betyr ikke at norske leger og norsk helsetjeneste ellers i alle sammenhenger opptrer i samsvar med delovbestemte krav om taushetsplikt. Tvert imot, en rekke av de saker vi som tilsynsmyndighet håndterer, viser enkeltetilfeller av svikt her, som på andre områder.
Lovgiver har gjort inngrep i forhold til taushetsplikten. I avveiningen mot andre viktige samfunnsmessigeinteresser har hensyn som ligger bak taushetsplikten flere ganger måttet vike. Det er gjort unntak fra taushetsplikteni en rekke bestemmelser i legeloven. Videre finnes det slike bestemmelser blant annet i folketrygdloven ogstraffeloven. Et vesentlig inngrep ble gjort da det i 1993 ble innført opplysningsplikt til barneverntjenesten.
I utkast til ny, felles helsepersonellov åpnes det for en ytterligere adgang til å innføre melde- ogregistreringsordninger som igjen vil kunne svekke betydningen av taushetsplikten. Det åpnes også for større adgang tilå kommunisere taushetsbelagte opplysninger til administrativ ledelse og til sentrale helsemyndigheter (4). Utviklingeni retning av stadig flere lovbestemte unntak fra taushetsplikten gjør det høyst relevant å stille spørsmål omtaushetsplikten er truet.
På enkelte områder utgjør en uavklart rettstilstand en fare. Et eksempel på detteer taushetsplikten ibedriftshelsetjenesten. Hans Petter Graver skrev i 1991 (5) at unntakene fra taushetsplikten i bedriftshelsetjenestener så mange at hovedregelen nå er at bedriftshelsepersonell ikke har noen taushetsplikt. Selv om dette er en betydeligoverdrivelse, er hans poeng og budskap reelt nok. Det eksisterer en usikkerhet i forhold til rettstilstanden sommedfører en risiko for at tillitsforholdet mellom bedriftslegen og de ansatte kan bli undergravd. Behovet forforbedringer i regelverket er stort.
Et annet eksempel er legers taushetsplikt overfor forsikringsselskaper. Utlevering av opplysninger tilforsikringsselskaper må baseres på pasientens samtykke. Spørsmålet er i disse tilfellene hva man kan anse at samtykketomfatter. Dette kan det være vanskelig å ta stilling til. Det er meget positivt at det i utkastet til nyhelsepersonellov signaliseres at vi vil få en nærmere forskriftsregulering av disse forhold.
Taushetsplikten oppfattes av noen å være unødig streng. Enkelte hevder at den utvikling som har funnet sted,berettiger unntak fra taushetsplikten. Selv om slike unntak faktisk ikke foreligger, opptrer noen som om de fantes.Dette er uheldig og vitner om en manglende lojalitet til gjeldende regelverk. Uhjemlet kommunikasjon avpasientopplysninger mellom personell i samarbeidende etater kan være et eksempel på dette. Et annet er uhjemletkommunikasjon av pasientopplysninger i kvalitetssikringsøyemed. Det samme gjelder overføring av detaljertepasientopplysninger til pasientadministrative systemer. Dette er områder hvor taushetsplikten etter gjeldende rettsetter strenge begrensninger, og hvor det ikke er opp til den enkelte å gjøre unntak ut fra egnehensiktsmessighetsbetraktninger.
Vår elektroniske hverdag fører til at taushetsbelagt informasjon ved noen tastetrykk kan kommuniseres stadig raskereog i et stadig større omfang. Det er etter hvert få eller ingen begrensninger i forhold til mengden av informasjon somkan lagres. Konsekvensene av hendelser hvor uvedkommende trenger seg inn i informasjonssystemene, blir derfor stadigstørre. En av de største truslene mot taushetsplikten og personvernet i vid forstand synes å ligger her.
Etter min mening er taushetsplikten i dag truet. Dette er alvorlig. De opplysninger som håndteres, tilhørerpasientens innerste sfære. Uten trygghet for at det eksisterer en taushetsplikt og at den blir ivaretatt, kan vi ikkeregne med pasientens tillit. Truslene mot taushetsplikten er flere. Uthuling i lovverket er ett forhold. Det erimidlertid grunn til å ta like mye på alvor den trussel som skriver seg fra uprofesjonell opptreden fra den som skalivareta taushetsplikten, bl.a. gjennom ukyndig informasjonshåndtering ved bruk av datautstyr. Her må det stilles kravtil den enkelte om aktsomhet og til virksomhetene om gode internkontrollsystemer.
Anne Alvik