I dette nummer av Tidsskriftet presenterer Tore W. Steen og medarbeidere (1) resultatene fra enkartleggingsundersøkelse av primærlegevakt i Vest-Agders 15 kommuner. Det avdekkes til dels store forskjeller medhensyn til hvordan kommunene løser den lovpålagte organisering av legevakt og sikrer kvaliteten på legetjenesteninklusive kompetanseheving og vedlikehold for legene. Videre synes helseradionettet både å ha for dårlig dekning ogvære for tungvint i bruk. Det er en utfordring for legene og kommunene at det synes å være vanskeligst å fåøyeblikkelig hjelp på dagtid når det er flest leger i arbeid. Forfatterne slår til lyd for at vi må få en forskrift forlegevaktarbeid for bl.a. å rette på svakhetene som er avdekket.
Allmennlegevakt er et omfattende tema. Odd Jarle Kvamme & Kjell Malde har beskrevet temaet inngående og godt iAlment praktiserende lægers forenings hefte Legevakt (2). Derimot behandles legevaktspørsmålene stemoderlig iStortingsmelding 23 (1996-97). Om legetjenesten i kommunene og fastlegeordningen (3). I meldingen omtales heller ikkeen undersøkelse som viser at publikums søkning til legevakt nå er oppe igjen på samme nivå som før fastlegeprosjektetble startet (4). Fastlegeordningen slik den er utprøvd, synes altså ikke å endre publikums legevaktsøkningsatferdvarig.
Det er bemerkelsesverdig at det i utredningen Pasienten først! (5) står lite om hvilke krav politikerne og offentligadminstrasjon stiller til seg selv og til pasientene for at vi skal få etterspørsel og tilbud av helsetjenester til åkomme i dynamisk balanse. Primærhelsetjenesten er grunnmuren i norsk helsetjeneste slås det fast i Stortingsmelding 23(1996-97). En viktig forutsetning for at resten av helsevesenet skal kunne stå godt på denne grunnmuren er bl.a. atallmennlegene ikke flytter. Får samfunnet allmennlegene til å trives og bli bl.a. gjennom en vel organisertlegevakttjeneste i samhandling med lokalsykehusene, har samfunnet gjort en god investering.
Det må snarest komme til en prinsipiell avklaring med de sentrale helsemyndigheter: Når på døgnet skal befolkningenkunne forvente full legeservice i allmennlegetjenesten, og når må vi begrense legetjenesten til medisinsk nødhjelp?Uten en slik avgrensing ser jeg for meg en forvitring av grunnmuren; allmennlegeflukt mot byene og oppover i etasjene ihelseavdelingen i Det norske hus.
Formålet med legevakttjenesten er at den skal være livs- og funksjonsreddende. Det er viktig at det taspolitisk ansvar for at målsettingen med legevakttjenesten håndheves.
Det aller meste vaktarbeidet leger gjør i primærhelsetjenesten har imidlertid lite med medisinsk nødhjelp å gjøre.Det er derfor neppe noen trussel mot folkehelsen å sette grenser for allmennlegeservice på dette området. Enforutsetning er det imidlertid at publikum kan komme frem på telefon hele døgnet til en AMK-sentral med god kapasitet,og at man alltid har mulighet for at det kan tas kontakt på nytt om situasjonen endrer seg til det verre for den som ersyk.
De fleste henvendelser til AMK-sentraler på kveldstid og om natten vil kunne takles med råd og veiledning, vedhenvisning til allmennlege neste dag eller ved direkte innleggelse i sykehus uten vurderingsbesøk av allmennlege. Meddenne modellen blir det nesten slutt på legevaktbesøk om natten, og allmennlegene vil i høyere grad kunne møte uthviltepå kontoret etter de fleste vaktene.
Allmennlegene må på sin side være beredt til å gi plass i timebøkene til øyeblikkelig hjelp som kan disponeres avAMK om kvelden og natten. I fremtiden burde legene kunne ringe AMK om morgenen og forhøre seg om hvilke pasienter somev. står på venting for hjemmebesøk, og hvem som har AMK-timer på kontoret.
Norsk indeks for medisinsk nødhjelp (6) må tas i bruk i mye større omfang i legevaktarbeidet og utbygges videre slikat vi kan håndtere flere av de mindre akutte problemstillingene på en like god måte som tilstandene indeksen i dagomfatter. Dette vil bidra til at AMK-sentralene ikke så lett utvikler seg til å bli sykebesøksformidlingssentraler.
Økonomiske virkemidler styrer folks legebruksvaner og legers prioriteringer. Ved å oppheve gratisordninger forlegehjelp og heve egenandelene om kvelden og natten, vil man kunne få publikum til å endre atferd i legevaktsøkingen.Kombinerer man dette med høy beredskapsgodtgjørelse og god betaling for telefoniske råd, blir trolig legeressursbrukenenda bedre.
Den fremtidige sykehusstruktur er av stor betydning for hvordan allmennlegevakt og syketransport skal organiseres.Det økonomiske press på institusjonshelsetjenesten, grenspesialiseringen og sykehussentralisering medfører stadigoverføring av oppgaver og ansvar til allmennlegene. Dette skjer ofte uten adekvat ressurs- og kompetanseoverføring. Fårdenne utviklingen fortsette, er jeg bekymret for hvordan allmennlegene i fremtiden skal makte eneansvar for f.eks.akuttmottak ved nedlagte lokalsykehus og medisinsk-faglig ansvar for fødestuer, på toppen av alle andre gjøremål envakt byr på.
Jeg tror allmennlegeråd i gjensidig forpliktende samarbeid med kommune(ne), lokalsykehus og helseutvalg påregionsnivå, vil kunne bli viktige samhandlingsarenaer for en god utvikling på dette området og derigjennom sikrebefolkningen en optimal allmennlegevakt i fremtiden.
Kjell Maartmann-Moe