Forskningen om fysisk aktivitet og inaktivitet er omfattende. Det er nå dokumentert at fysisk inaktivitet økerrisikoen for hjerteinfarkt, hjerneslag, diabetes type 2, osteoporotiske brudd og enkelte kreftformer, dvs. de flestealvorlige sykdommer i eldre alder. Grovt sett dobler fysisk inaktivitet den relative risikoen for disse sykdommene (1),og inaktivitet er en selvstendig risikofaktor på linje med høyt blodtrykk og høyt kolesterolnivå (2). Det er ogsådokumentert at fysisk inaktivitet forsterker den generelle aldringen. De endringer i kroppen, delvis også i sinnet, sommange tilskriver alderen, er i virkeligheten ofte en følge av fysisk inaktivitet, og amerikanske forskere har lagetbegrepet "the disuse syndrome" for følgetilstanden etter langvarig fysisk inaktivitet (3).
Fysisk aktivitet motvirker alle følgene av den fysiske inaktiviteten. Det er dokumentert at fysisk aktivitet virkerpositivt også hos folk som har andre risikofaktorer, som overvekt, høyt blodtrykk, høyt kolesterolnivå og røyking (2).Endelig har fysisk aktivitet også positive virkninger på sinnet - man får bedre humør og større evne til å tåle stress(4). For mange er dette den viktigste effekten.
Hvor meget skal til?
Forskning gjennom de siste ti år har vist at helseeffekten av fysisk aktivitet ikke forutsetter at man trimmer hardtnok til å oppnå treningseffekt (dvs. bedre fysisk kondisjon). Det har vist seg at vi får ut det meste av helseeffektenved moderat fysisk aktivitet. Anbefalingen nå er en daglig tur på ca. 30 minutter, og aktiviteten kan godt deles opp iflere kortere biter. Helseeffekten øker ved større intensitet og varighet, men mereffekten på helsen er forholdsvisliten (5) (fig 1). Det betyr at det ikke er nødvendig å jogge for å oppnå det meste av helseeffekten. Dermed unngår manogså skadene som kan følge med kraftig fysisk aktivitet. Det er holdepunkt for at fysisk aktivitet - som flere andrehelsetiltak - har en omvendt J-formet effekt på helsen: både for lite og for mye er skadelig (1).
Folk mosjonerer mindre enn de tror
I spørreundersøkelser svarer mange at de mosjonerer mer enn før (6). Likevel er kroppsvekten gått opp i mangeindustrialiserte land, spesielt for menn. Det gjelder også i Norge. Dette skyldes antakelig ikke at folk spiser mer,men at de mosjonerer mindre (7). Undersøkelser av norske vernepliktige viser også at kondisjonen er gått ned (8), oglærere i kroppsøving forteller at elevene har fått dårligere kondisjon og "kroppsmestring". Forklaringen er antakeligat alle sitter mer og går mindre enn før pga. stillesittende arbeid, bil, TV og PC. Det er ikke nok med en mosjonstur iny og ne for å kompensere for dette. Den økende fysiske inaktiviteten er blitt et betydningsfullt trekk i utviklingenav folkehelsen.
Den glemte risikofaktor
Helsetjenesten gjør en stor, økende og meget kostnadskrevende innsats for å redusere andre risikofaktorer, spesielthøyt blodtrykk og høyt kolesterolnivå. Men den har engasjert seg langt mindre i fysisk inaktivitet. Det skyldesantakelig at vi ikke har noen enkel metode til å måle fysisk kondisjon på legekontoret. Dessuten er det et paradoksaltproblem at intervensjon mot fysisk inaktivitet er for billig. Det finnes ingen økonomiske incentiver for å markedsføreog "selge" en halvtimes tur daglig. For mange år siden foreslo Hans Th. Waaler og jeg at leger burde kunne skriveblåresept på sykler. Det ville vært et langt billigere tiltak enn dagens blåresepter på medisiner mot høyt blodtrykk oghøyt kolesterolnivå.
Hva hindrer fysisk aktivitet?
I dette nummer av Tidsskriftet omtaler Karlsen & Ommundsen forhold og faktorer som hindrer folk i å driveregelmessig fysisk aktivitet (9). I 40-årsundersøkelsen i Hedmark fylke oppgav 25% at de var fysisk inaktive, og desvarte på spørsmål om hvorfor de ikke drev fysisk aktivitet. Storparten ønsket å bli fysisk aktive hvis forholdenekunne legges til rette for det. De etterlyste bl.a. turveier, muligheter for barnepass og turkamerater. En viktigopplysning var at over 85% ville økt sin fysiske aktivitet hvis de ble fortalt om risikoen for sykdom knyttet tilfysisk inaktivitet. Legene har altså store muligheter for påvirkning, og det gjelder å finne en pedagogisk form somikke er skremmende og ikke moraliserende. Kanskje spiller legens eget eksempel også en rolle? Det er antakelig letterefor folk å følge de råd som vi følger selv.
Kommunelegene har en viktig rolle å spille i dette arbeidet. De kan anbefale gode turmuligheter i nærmiljøene, og dekan argumentere for styrking av kroppsøvingsfaget. De kan også argumentere for trim i arbeidstiden i de tunge yrkene,som i det moderne samfunnet er kvinneyrker (spesielt innen pleie og renhold). Det er vist at trim i arbeidstiden ergunstig både for arbeidstakere og arbeidsgivere (10). I kommunene burde man innse dette.
Peter F. Hjort