Nysgjerrighet eller nytte?
Historisk har Norge sterke tradisjoner for utvandring, mens innvandring fortsatt er nytt for oss. I perioden1846-1930 utvandret omkring 850000 mennesker fra Norge til Nord-Amerika, og helt frem til 1960 utvandret mer enn 2000mennesker årlig (1). Først etter 1970 begynte Norge langsomt å utvikle seg mot et fleretnisk samfunn, men fortsatt erdet bare omkring 3% av befolkningen som utgjøres av innvandrere. Trass i at den norske psykiateren Ørnulv Ødegaard varen av pionerene innen forskning om migrasjon og helse (2), har vi i Norge i dag begrenset forskningsbasert kunnskap omdette (3). Men det er klare tegn til at dette endrer seg.
Hvorfor forske på innvandrere og helse?
Det finnes en rekke gode begrunnelser for forskning om innvandrere og helse (4). For det første kan slik forskningbidra til å gi svar på spørsmål om samspillet mellom genetiske og miljøbetingede årsaker til sykdom. For det andre kanden bidra til arbeidet for sosial rettferdighet og likhet for alle grupper i samfunnet. For det tredje kan sykdom oghelsetjenester være en arena for studier av møter mellom mennesker som har ulik kulturelt betinget forståelse av sykdomog behandling. For det fjerde kan forskning nyansere eller avlive myter.
Årsaker til sykdom
Årsaksforskningen ser på migrasjon som et naturlig eksperiment, der migrantene antaså ha samme genetiskeutgangspunkt som befolkningen i opprinnelseslandet, men et annet miljø. Et klassisk eksempel på slik forskning erMichael Marmots epidemiologiske studier som viste at forekomsten av koronar hjertesykdom var høyere hos japanere påHawaii enn hos japanere i Japan, og ytterligere forhøyet hos japanere i California (5).
Likhet
Ønsket om sosial rettferdighet er et underliggende motiv i en rekke studier som tar sikte på å undersøke omsykelighet og dødelighet og bruk av helsetjenester er ulikt fordelt etter sosial klasse, kjønn eller etnisitet.Steihaug & Rutle har undersøkt hvorvidt legesøkningen blant pakistanske innvandrere ved et helsesenter i Oslo erannerledes enn legesøkningen blant nordmenn i den samme bydelen (6). De finner at kjønnsforskjellene på tvers av etniskgruppe er større enn forskjellene mellom pakistanere og nordmenn. Studien er viktig av flere grunner. Den erbefolkningsbasert og har et stort utvalg, og er en av ytterst få der man tar for seg bruk av helsetjenester blantinnvandrere i Norge. Resultatene bidrar til å nyansere oppfatningen om at "innvandrere går ofte til lege og har diffuselidelser".
Kommunikasjon
Det antropologiske perspektivet på kulturforskjeller og kommunikasjon har gitt vesentlige bidrag til forståelse avhva som skjer i møtet mellom pasient og behandler med ulik kultuell bakgrunn (7). Dyregrov analyserer i en artikkel idette nummer av Tidsskriftet det sosiale og kulturelle grunnlaget for kommunikasjonsproblemer mellomallmennpraktiserende leger og innvandrere fra den såkalte tredje verden (8).
Hvilke problemstillinger bør prioriteres?
Det er et mangfold av problemstillinger omkring innvandrere og helse. Spørsmålet er hvilke som er nyttige forinnvandrerne selv og for samfunnet? Forskningen bør prioritere utbredte og alvorlige problemer, områder der det ergrunn til å tro at forebygging kan ha betydning, og spørsmål som har generell interesse.
Tilgjengelige forskningsresultater tyder på at innvandrere er både friskere og sykere enn nordmenn. På enkelteområder er det likevel nyttig og interessant å studere innvandrergrupper spesielt. I Norge i dag er det fem temaer sompeker seg ut som spesielt relevante. Forskning om psykisk helse hos flyktninger og innvandrere, fordi det ser ut til atenkelte grupper er spesielt utsatte og bruker helsetjenestene lite; helsetjenesteforskning med både epidemiologiske ogantropologiske innfallsvinkler, som kan gi kunnskap om hvorvidt helsetjenestene er effektive i forhold til ulikeinnvandrergrupper; forskning om type 2-diabetes hos pakistanere og andre som tilhører høyrisikogrupper, fordi dette eret meget utbredt problem der det er gode muligheter for å forebygge sykdom og komplikasjoner; og forskning om medfødtemisdannelser og funksjonshemninger hos barn av innvandrere til Norge, fordi dette representerer meget kompliserte ogforholdsvis hyppige lidelser i enkelte innvandrergrupper.
Fallgruver
Prinsipielt er det to typer fare forbundet med forskning om innvandrere og helse: faren for å utføre dårligforskning og faren for at forskningsresultatene skal misbrukes og fungere diskriminerende.
Faren for å utføre dårlig forskning er knyttet til at det sannsynligvis er større ulikheter i helse mellominnvandrergrupper enn mellom innvandrerbefolkningen som helhet og den øvrige norske befolkningen. Dessuten er de ikkeså mange, slik at det er vanskelig å få grupper som er store nok til å oppnå sikre resultater. Et annet metodologiskproblem er at migranter ikke nødvendigvis er representative for befolkningen i opprinnelseslandet. Og et tredje problemer at forskning om innvandrere og helse ofte krever ekstra ressurser i form av oversettere og personer med kjennskaptil de enkelte kulturene. I store helseundersøkelser der innvandrere kan være viktige målgrupper, vil de ofte bliekskludert eller falle fra på grunn av språkproblemer.
Faren for at forskningsresultater skal misbrukes og virke stigmatiserende er alltid til stede, og innvandrere ogflyktninger er som etniske minoriteter spesielt utsatt. Imidlertid næres stereotype oppfatninger, diskriminering ograsisme vel så godt av kunnskapsløshet som av forskningsresultater, og faren for at et resultat skal være provoserendeeller kontroversielt også for dem det gjelder, er ikke grunn god nok til å avstå fra å publisere det. Imidlertid liggerdet et ansvar på forskeren for formidling av resultatet til innvandergruppene, og for å tenke gjennom de etiske ogpolitiske dilemmaer som knytter seg til denne type forskning.
Camilla Stoltenberg