Knut W. Ruyter og medarbeidere presenterer i dette nummer av Tidsskriftet erfaringene fra et prosjektarbeid medutprøvning av kliniske etikkomiteer ved tre norske sykehus (1). Utøvelse av medisinsk virksomhet har til alle tiderkrevd etiske overveielser og beslutninger, og legene har tradisjonelt oppfattet dette som en selvfølgelig del av sittpersonlige legeansvar. Det kan derfor virke uvant å opprette etiske komiteer til å vurdere kliniske problemstillingersom den enkelte behandlende lege blir gjort ansvarlig for bl.a. med hjemmel i legeloven.
Det har lenge vært akseptert at klinisk forskning skal utøves i pakt med de retningslinjer som Helsinkideklarasjonentrekker opp. Man har funnet det hensiktsmessig å ha etiske komiteer som påser at pasientenes rettigheter blir ivaretattpå en objektiv måte i samsvar med akseptert etisk og juridisk standard. Dagens ordning med regionale etiske komiteerhar ikke bare bidratt til å sikre den enkelte pasients rettigheter, men har i tillegg vært normgivende når det gjelderde etiske sider ved kliniske forskningsprosjekter. Dette er også betryggende for legene, for det er ingen tvil om atleger kan komme i en dobbeltrolle som pasientbehandler og samtidig ansvarlig for gjennomføring av kliniskeforskningsprosjekter. Dette stiller store krav til objektivitet og personlig integritet når det gjelder informasjon tilpasientene og påvirkning med hensyn til valg av ulike behandlingsmuligheter.
I "rene" kliniske beslutningsprosesser hvor rekruttering av pasienter til kliniske studier ikke er aktuelt, vil dennevnte mulighet for legens dobbeltrolle falle bort. De etiske utfordringene er likevel til stede i fullt monn. Modernemedisin karakteriseres ikke minst av høyere grad av åpenhet enn tidligere. Kunnskapsrike pasienter og pårørende stillerkrav på en måte som tidligere var ukjent. Kravet til informasjon om prognose, behandlingsalternativer og risiko knyttettil ulike diagnostiske prosedyrer og behandlingsformer, er økende. Legenes utsagn og informasjoner blir ikke alltiduten videre akseptert, og mange pasienter ønsker å delta aktivt i den medisinske beslutningsprosessen basert på egnekunnskaper eller holdninger. Ikke sjelden konsulteres flere leger og fagmiljøer eller andre informasjonskilder, og ikkealltid stemmer komparentopplysningene med den opprinnelige informasjonen. Aksept av og medvirkning tilannenhåndsvurdering (second opinion) er blitt en viktig del av legenes nye virkelighet. Klager fra pasienter ogpårørende på diagnostikk, behandling og oppførsel fra legenes side er blitt mer og mer vanlig, og legenes tillit ogautoritet utfordres således i økende grad.
På denne bakgrunn er det forståelig at ideen om utprøvning av kliniske etikkomiteer har dukket opp. Slike komiteerer neppe tenkt å skulle frata den enkelte lege hans eller hennes selvstendige ansvar som lege. Avgjørelser som berørerden enkelte pasient vil heller ikke egne seg særlig godt for komitébehandling, spesielt i akutte situasjoner. Det eringen grunn til å anta at kravene til den enkelte leges kunnskaper og integritet vil avta i fremtiden. Den faglige ogetiske kompetanse har alltid vært det selvfølgelige fundament for all medisinsk virksomhet. I fremtiden må detforventes at de etiske aspekter ved legevirksomheten vil bli fulgt med stadig større årvåkenhet fra pasienter,pårørende og massemedier. Det er derfor viktig at den enkelte lege er på så trygg grunn som mulig, etisk så vel sommedisinsk-faglig, og på linje med det som ansees som god og forsvarlig standard.
Kliniske etikkomiteer kan være et fremtidig hjelpemiddel til å kvalitetssikre legenes medisinsk-etiske standard.Både prinsipielle spørsmål og konkrete saker kan egne seg til slik komitévurdering.
Det er interessant å merke seg at de tre prøvekomiteene har valgt ulik sammensetning og ulik utforming av sinemandater. Det viser at problemer er identifisert, men at noen optimalt løsning ikke er funnet. Rapporten erbevisstgjørende og tankevekkende for alle utøvende klinikere. Det blir interessant å følge utviklingen videre, enutvikling som det nok vil være klokt av legene å ha et aktivt forhold til.
Håkon Aune