Særavtalene for underordnede sykehusleger har i mange år hjemlet lokale avtaler om tjenesteplaner som overskriderarbeidsmiljølovens bestemmelser om vakters og totalarbeidstidens varighet. Det har dog vært takpå hvor store disseoverskridelsene kunne være. Erfaringer fra flere sykehus har vært at den enkelte lege blir utsatt for et betydeligpress om å ta på seg lange vakter, ekstra overtid og mange vakansvakter, ofte på eller over grensen til detforsvarlige. For den som ønsker å få forlenget sitt vikariat ved avdelingen og planlegger en karriere i faget, er detvanskelig å stå imot. Ylf har derfor sett et klart behov for å opprettholde og styrke vernebestemmelsene isæravtalene.
Vernebestemmelser om arbeidstid er bl.a. begrunnet i pasientsikkerhet og legenes behov for hvile. Kravet omforsvarlig legevirksomhet, aktsomhet og pasientsikkerhet tilsier at leger ikke kan arbeide i arbeidsintense avdelingeri sammenhengende 24 timer eller mer. Man kan ikke basere seg på legens skjønn om egen arbeidsevne etter langearbeidsøkter, eller på den angivelige kontroll som ligger i legenes "korpsånd" (1, 2). Tvert imot er det i enkeltelegemiljøer fortsatt en kultur som gjør det vanskelig å hevde synspunkter som dette.
Av mange vernebestemmelser er nok 26-timers- og 16/19-timersreglene de viktigste. For de uinnvidde: Dissebestemmelsene innebærer at på avdelinger med hvilende tilstedevakt om natten, må arbeidet avsluttes innen kl 1000etter døgnvakt. På svært arbeidsintense avdelinger, der det ikke er realistisk med hvilende tilstedevakt om natten, måman innføre delte vaktdøgn eller ha to leger på vakt (2).
De nye særavtalene ble ikke helt slik Ylf ønsket på dette området. Arbeidsgiversiden ønsket at frivillig utvidetarbeidstid (FUA) skal avtales med den enkelte lege og ikke med Legeforeningens hovedtillitsvalgte. Det er i prinsippetintet tak på lengden av FUA. Selve tjenesteplanene skal likevel fortsatt avtales med den hovedtillitsvalgte for deunderordnede legene Det er således ikke adgang til å avtale vaktordninger med mer enn to timers arbeid etter 24 timersvakt med hvilende tilstedevakt.
Legeforeningen valgte - med rette - å gå med på særavtalen med Kommunenes Sentralforbund ut ifra enhelhetsvurdering. Økonomien i avtalen var samlet sett god. Med lege- og spesialistunderskudd er det behov for å utnyttedagens legearbeidskraft på en best mulig måte. Forlenget arbeidstid er relativt dyrt for arbeidsgiverne. Begrensende erogså at flere og flere leger i større grad og med større frimodighet enn tidligere prioriterer fritid fremforovertidsarbeid.
Visse sykehusledere har i mediene etterlyst en produktivitetsøkning som følge av legenes lønnstillegg. Noen harsågar gitt legenes lønnsøkning skylden for store driftsunderskudd. Det forventes altså at legene skal springe endafortere i korridoren, gi pasientene enda kortere tid til samtale og informasjon og akseptere enda dårligere tid tilfaglig refleksjon og kvalitetssikring fordi de nå får bedre betalt. Opprørsbølgen ved norske sykehus i 1996 gikk pålangt mer enn lønn (3). Ikke alle har oppfattet det, dessverre.
I Ylf har diskusjonen lenge pågått mellom "de arbeidskåte" og "de livsglade" og om børs og katedral (2-5). Dissemerkelappene gjenspeiler ulike syn og interesser. Det nye er at de som legger størst vekt på gode og forsvarligearbeidsforhold og et normalt liv på fritiden, nå ser ut til å være i flertall (4). Pasientsikkerhet og krav tilforsvarlig legevirksomhet må være et overordnet prinsipp i denne diskusjonen (6). Debatten berører viktige strategiskebetraktninger for foreningens politikk om særavtalene (5), og den har interesse også for overleger og andre, fordi densier noe om holdninger og prioriteringer som nye legegenerasjoner representerer.
Målet må være bestemmelser som beskytter pasientene mot utslitte leger, som fratar leger fristelsen til å ta på segfor lange arbeidsøkter, og som samtidig gir rimelig rom for de leger som ønsker å jobbe mye. Dessuten må samfunnet fåutnyttet den tilgjengelige legearbeidskraften på en god måte.
Petter Jensen