"Det er ganske merkeligt, hvor utilbøielige vi læger er til at skrive. Hvorledes er det f.eks. med dette tidsskrift?Det ser ud til at være noksaa vanskeligt at erholde stof for disse faa blade, og dog har vi alle et og andet at berettefra vor praksis, som har sin interesse, men som nu gaar tabt, fordi vi enten ikke gidder eller maaske ikke tør betro ostil offentligheden af frygt for en kritik, som ikke kan bæres", skrev distriktslege H. Juell i Tidsskriftet i 1896 (1).Tidsskriftets stofftilgang har utvilsomt bedret seg siden den gang, men fortsatt skjuler det seg både erfaringer ogoppfatninger blant kollegene som med fordel kunne vært delt med andre.
23 år etter at forslaget første gang ble fremmet vedtok Legeforeningens landsstyre under sitt møte i Haugesund ioktober 1996 et enhetlig redaktøransvar for alle deler av Tidsskriftet. At redaktøren utøver sin myndighet i henholdtil redaktørplakaten er nå også en del av foreningens lover.
Enhetlig redaktøransvar er en naturlig fortsettelse av Tidsskriftets utvikling gjennom mange år, og lovendringen eren formalisering av en ordning som allerede har vært praktisert de siste fem årene. Det blir stadig mer vanskelig oguhensiktsmessig å skille mellom medisinsk fagstoff, helsepolitisk stoff og det som tidligere ble publisert understands- og foreningsinteresser.
Sammen med flyttingen til Legenes hus i Oslo sentrum gir denne begivenheten også anledning til en mindre"ansiktsløftning" av Tidsskriftet ved årsskiftet. Forandringene er små, men synlige, og viser forhåpentligvis at ogsåvi er i stand til å endre oss i pakt med tiden og oppgavene.
Tidsskriftets målsetting er uendret (2), men innholdet fordeles nå mer etter faglitterær sjanger enn etter hvilketdelmål som skal ivaretas. I sin 117. årgang fremstår Tidsskriftet med åtte hovedseksjoner. Den tidligere seksjonenNyheter og debatt er delt i to; Kommentar og debatt og Nyheter og reportasje. I disse to seksjonene publiseres stoffbåde om medisinske, helsepolitiske og fagforeningsmessige emner. Seksjonen Fra foreningen er beholdt, men redigeres nåav Tidsskriftets redaksjon og ikke av Legeforeningens informasjonsavdeling. Denne seksjonen vil først og fremst blibenyttet til medlemsinformasjon fra foreningens ulike organer, avdelinger, spesialforeninger og yrkesforeninger.
Den som bedømmer Tidsskriftets innhold ut fra sidetallet i de ulike seksjoner vil kanskje bli overrasket, ogmuligens også skuffet, over at "foreningsstoffet" tilsynelatende er blitt redusert. Det som har skjedd er imidlertiddet motsatte, fordi reportasjer, notiser og nyhetsstoff om fagforeningssaker nå vil bli integrert i det øvrige stoffeti andre hovedseksjoner.
Tidsskrift for Den norske lægeforening er et tidsskrift for praktisk medisin, og kjernen i innholdet skal forsattvære det medisinsk-vitenskapelige stoffet. Vi ønsker mer debatt i Tidsskriftets spalter. Forutsetningen for å fungeresom et levende debattorgan er at meninger brytes, og det medfører at mange vil finne synspunkter man er uenig i.Korrespondansespalten er blant det mest leste stoffet, og innenfor en ramme på 400 ord gir vi gode muligheter for åbringe synspunkter på medisinske, helsepolitiske eller fagforeningsmessige spørsmål.
Lengre debattartikler mottas gjerne for vurdering, men kravene til originalitet, relevans, dokumentasjon ogformuleringsevne skjerpes med økende manuskriptlengde. Vi kan ikke publisere alt vi får tilsendt og redaksjonen måderfor, på lesernes vegne, foreta vanskelige valg.
Nok en gang vender vi 100 år tilbake i tiden og slutter oss fullt ut til følgende uttalelse fra redaksjonen dengang: "Tidsskriftets program er paa forhaand givet og vil altsaa ikke undergaa nogen forandring. Dets spalter vilfremdeles staa aabne for alt, hvad der vedkommer lægernes interesser som stand betragtet" (3).
Magne Nylenna